KANSKJE KOMMER KONGEN
prosjektbeskrivelse av Rikard Jaucis, Diplom Våren 2011

Utgangspunktet for mtt diplomarbeid var å belyse den vanskelige problemstillingen om ansvarsrollen når det gjelder den kongelige samlingen i Norge.

Kongehuset besitter i dag utallige gjenstander som spenner i både økonomisk og sentimental verdi. I flere tiår har disse artefaktene blitt neglisjert og står i dag i tildels veldig dårlig forfatning i sivilforsvarets bunkere rundt omkring Oslo. Det er etter min mening utrolig viktig å få oversikt over disse gjenstandene og få de restaurert da man også må kunne se for seg ett skifte av statsform og eierskapet til gjenstandene må vurderes. Mange av gjenstandene er selvfølgelig gaver og personlige eiendeler, men mange artefakter er også mottatt i landets tjeneste. Dette er også svært utfordrende når det kommer til utstilling, eierforhold og drift av et tenkt nåværende scenario.

Gjenstandene det er snakk består av alt fra husgeråd og serviser til møbler, hesteekvipasjer, kleskolleksjoner, malerier og fotografier.

Slik jeg har forstått det har ikke kongefamilien mulighet til å gjennomføre og bygge et museum uten støtte fra staten. Per dags dato har heller ikke regjeringen tatt ansvaret for den kongelige samlingen da dette er er deres private eiendeler. Men det har i den senere tiden blitt lagt mer press på både regjering og kongefamilien om å ta bedre vare på gjenstandene da det er er en viktig del av norsk og nordisk kulturarv.

Etter diverse samtaler med forskjellige journalister har jeg forstått at ikke kongefamilien har økonomi til å ta vare på gjenstandene og de ønsker heller ikke å ta initiativet til en slik utbygging da de fikk så dårlig mediaomtale etter oppussingsskanalen på 90- tallet.

I 2007 ble det i regi Olav Aaraas, direktøren ved folkemuseet, sendt en avhandling til regjeringen om sikring og formidling av de kongelige samlinger. Denne rapporten er desverre meg bekjent ikke blitt tatt i betraktning enda.

I 2002 derimot ble det satt i gang et omfattende registreringsarbeid i regi av Slottet. Det er i dag 4 ansatte som besitter denne jobben. Noen av gjenstandene er å se på slottets nettsider, kongehuset.no. De er desverre få i antall og i svært dårlig oppløsning og med lite informasjon.

Det har desverre ikke vært mulig for meg å få kontakt med disse personene i denne prosessen, men jeg har vært i kontakt med direktøren for Norges Konservator Forbund og hatt samtaler med ansatte i det nye arkivet til Kunsthistorisk Museum/UIO plassert i Groruddalen. På denne måten har jeg fått en større forståelse av omfanget på utstillingen, hvor mye plass den vil ta og kunne estimere hvor mye jobb det vil være å restaurere og få utstillt disse gjenstandene.

I tillegg har jeg vært på studietur tik København der jeg har besøkt de Danske Kongers Kronologiske Samlinger. Jeg har i den anledning snakket med sjefen for Amalienborgmuseet, Birgit Jenvold og en av lederene ved Rosenborg Peter Kristensen.

Norge var i lang tid i union med Danmark og Sverige, derfor er deres historie en del av norges historien. Man kan se for seg temautstillinger med lånte gjenstander fra Danmark og Sverige.

På denne studieturen fikk jeg ytteligere forståelse for hva slagt gjenstander jeg må forholde meg til og hvordan det er å drive et slik museum og hva konservatorarbeidet består av. Jeg fikk god informasjon om deres utfordringer og hva som var deres ønsker om de fikk bygget et nytt museum og arkiv. Museene i København har i tillegg til sine lokaler et eksternt magasin i Brede ,nord i Danmark og presiserte viktigheten av plass til oppbevaring.

I kjølvannet av den første prosessen kom jeg frem til at arbeidet med restaureringen, magasineringen i tillegg til flyttingen og registreringen ble den mest interresante delen av min oppgave. Tilgjengeliggjøring. Museet har i mange hundre år blitt kritisert for å være en slags gravkammer for gjenstander, derfor ville jeg at denne samlingen skulle være under et levende tak der besøkende hadde muligeten til å oppleve prosessen det er å ta vare på og magasinere gjenstandene. Det var og svært viktig for meg å få en enkel veksling mellom konservator, magasiner og kurator/kunsthistorikere. I dag er situasjonen slik at konservatorene vil ha gjenstandene trygt og mørkt plassert og dette er ofte i konflikt med historikerne som gjerne vil ha tilgang til artefaktene. Jeg ønsker i dette museet å kunne utstille artefaktene i de forskjellige fasene av restaureringen. Jeg ønsker ikke et stor kvanta av utstilte gjenstander men et mindreantall som roterer hyppig.

Det er mange måter å kuratere en utstilling. Den mest vanlige er å vise gjenstander kronologisk, ha temautstillinger og lignende. Jeg ønsker å introdusere disse formene for utstilling, men er som nevnt primært interresert i restaureringen. Derfor har jeg valgt å dele inn utstillingen etter materialer og dermed separere bygningen etter disse. Ved å gjøre det på denne måten vil jeg kunne gi optimale forhold i magasinene for de forskjellige gjenstandene, men jeg vil også få egne avdelinger, med verksteder der det jobber spesialister innen visse materialer. Jeg har valgt tre hovedkategorier av materialer. Disse er Tre/Objekt, Metall og Tekstil da de må behandles forskjellig. Dette har også gitt seg form i det arkitektoniske uttrykket, der jeg har separert bygget i lameller. Dette øker og sikkerheten i forhold til brann.

Det vanskeligste materialet å konservere og magasinere er tekstil. Man er per i dag ikke spesiellt flink til dette heller da man ikke har utdannelse innen tekstilkonservering i Norge. Det er derimot skole i Danmark og jeg ser for meg at dersom et kongelig museum ville ha en tekstilkonservator vil man bringe viktig arbeidskraft som også kan benyttes av andre museer.

Tre er det andre materialet. Tre er avhengig av fuktighet for ikke å tørke inn og sprekke. Jeg ser det derfor som en fordel å kunne oppbevare treartikler i en egen avdeling. Det vil være sluser mellom de forskjellige avdelingene.

Det siste materialet er metall, det er nok det letteste å bevare. Denne jobben blir gjort av en objektkonservator, noe man kan utdanne seg til i Norge. En objektkonservator vil i tillegg kunne behandle stein, bein, keramikk, glass og plastikk.

Den største gruppen som gjenstår da er fotografier og malerier, maleriene vil bli behandlet av en malerikonservator, men denne avdelingen vil være under tekstil. Malerier og fotografier vil derimot bli utstilt i en egen del av museet.

Ved å dele inn på denne måten tror jeg man vi få en mer interessant opplevelse av museet og en større forståelse av gjenstandene og deres liv, man vil få en blanding av tider og konsepter, noe som leveliggjør utstillingsdelen.Det vil selvfølgelig i en del av museet bli forklart den kronologiske utviklingen av det norske kongehus. Dette vil fåregå i tilknytningen til den gamle ridehallen

Den første delen som møter deg i museet er de større gjenstandene. De er plasseri stallbygningen tegnet av Linstow på slutten av 1800 tallet. Stallen har ikke blitt benyttet etter annen verdenskrig da hestene brutalt ble slaktet av tyskerene. Stallene har etter det blitt brukt til kontorer, lager og leiligheter for slottets ansatte. Jeg foreslår å benytte deler av stallene både for at folk skal kunne oppleve Linstow og for å møte kongefamiliens ønske om å bli mer folkelige. Jeg tror også det å benytte stallene og legge seg nær opptil slottet er viktig for museets levedyktighet.

Det vil bli tre hovedårer i bygget som flettes sammen i forskjellige punkter og skaper en spennende friksjion. Først har man objektenes vandring. De kommer til mottaksrommet der de blir pakket ut og vurdert i henhold til hva slags behandling de skal få. De ankommer i skitten sone og må gjennom enten et fryselager et varmeskap eller en isolasjonsperiode før de blir tatt inn i arkivet. Deretter blir gjenstandene plassert i henhold til materiale og tilstand. Man har et eget svallager for ting som må stå kaldt. Man har er lager med flytende gulv for de ekstra ømfintelige objektene, dernest har man et fuktig rom for de som trenger det. Resten blir lagt i hyllesystemer under bakken. Her ligger de i inert luft og er sikret for brann og tyveri. Selv om jeg plasserer det godt under bakken, har lamellene og landskapskuttene sørget for at man kan se hele veien ut, selv bakerst i lageret. Magasinene og verkstedene er nordvendt for ikke å få for direkte sollys. Lamellene er også plassert relativt tett for å gi hverandre en skyggevirkning.

Etter gjenstandene er i trygg forvaring i magasinene, vil de endten ligge lagret eller bli gradvis restaurert. Konservatorer har direkte tilgang i for av rampe fra sine verksteder. De ligger og nordvendt på bakkeplan. Magasinene er på bakkeplan og i kjeller. Verkstedene er delt inn i forhold til materialer, dette for å optimalisere miljøet men også danne spennende romforløp. Det er en til to konservatorer ved hvert verksted, som enkeltvis er på ca 300 kvm.

Det er på dette tidspunktet at den spennende friksonen dukker opp. I bakkant av bygget, under bakken kan besøkende gå og oppleve magasinene. Der vil de få tilfeldige glims av hva et konservatorarbeid består i. Men det var viktig at dette ikke ble en “ fisk i glassbolle” effekt, så selve arbeidsstasjonene er ikke direkte eksponert.

Fra verksteds etasjen har man tilgan på annen etasje, selve museumsetasjen i rampe, heis og trapp fra de forskjellige lamellene. Dette gjør det og enkelt for konservatorene å hente og plassere ut nye gjenstander.

Museumsetasjen er og knyttet i forkant i form av broer, som svever over landskapet. Disse kan man gå under og se gjennom, noe som sikrer draget i landskapet og tar museet inn i parken og motsatt. Der er også en kvalitet at man kan ha direkte kontakt med parken og kunne se slottet hele tiden. Dette sikrer magien og historiefortellingen som er så viktig for at et monarki kan eksistere. Det er viktig at huset forblir eventyrlig.

Fra de individuelle lamellene kan man nå en tredje etasje som innehar bibliotek, forelesningssal, spesialutstillinger og lignende. Her har man også tilgang ut på en terrasse.

Når man er ferdige i den nye delengår man tilbake dit man kom fra, nemlig stallene. Den gamle ridehallen er i tillegg til et mellombygg blitt bufferen mellom de fo og danner bindeleddet mellom det gamle og det nye. Her er det hesteekvipasjer og fortellinger og konger i tid og rom.

I selve stallbygningen har man en cafe i første etasje og en restaurant i annen. Dette fungerer og som spisested for de ansatte.

Inngangen er dypsatt mellom de flankerende volumene til Linstow. Dette gjør jeg for at du skl oppleve vandreingen inn, gjennom og rundt bygget. Det er også gjort et dypt landskapskutt mot Henrik Ibsens gate der jeg ser sor men hoved ankomst og plass til å parkere busser. Det er og en inngang fra Parkveien, gjennom selve stallen.

På denne måten får jeg brukt stallene som et slags objekt og en del av opplevelsen og samlingen. Det er nettopp av disse grunnene jeg ønsket å legge meg her.

I tillegg til Birgit Jenvolds anbefaling om å ligge nære slottet var det viktig for meg å plassere meg her i Dronningparken. Tilknytningen til slottet er uvurdelig og det er fint å kunne ta i bruk stallene. Man vil gi nytt liv i Henrik Ibsensgate og programmere et område mange oslobeboere ikke engang vet om. Man vil ta fokus vekk fra Den Amerikanske Ambassaden og skape en mer dynamisk bysituasjon.

Det er i tillegg til dette en tanke fra min side at dersom monarkiet en gang opphører, vil debatten om slottets funksjon måtte tas opp. Jeg ser mitt design som bindeleddet her, og det kan bli en naturlig museumsnode, der slottet inngår i utstillingsarealet. Jeg ser og for meg i denne anledning at parken vil få en helt annen karrakter. Gjerdene vil bli tatt bort og den vakre friserte franske parken vil kunne selvgro og bli en flott blanding av kontroll og kaos. Jeg har prøvd i mine visualiseringer å vise denne tanken

Formen på bygget har jeg som tidligere fått på grunn av lamellene og som en konsekvens av terrenget det ligger i. Jeg har benyttet “ryggen” i dette høydedraget gjennom parken for å komme godt under bakken. Videre spriker lamellene radialt for å sikre en plassdannelse, skape utsiktspunkter og danne skygge og sikre at man ikke får direkte sollys på ømtålelige gjenstander

Materialet er i hvit betong. Jeg ønsket betong på grunn av dens standhaftighet, men og for hva den symboliserer. Den er like mye autoritær og hard som den er demokratisk og kommuniserende. Det er en pusset betongfinish som tar seg like godt ut i solskinn som i regn.

I tillegg til den fysiske utfordringen med å bevare gjenstandene har jeg mange personlige og arkitektoniske motiver med oppgaven. Jeg håper at oppgaven min kan tilgjengeliggjøre informasjon som i prinsippet
er offentlig tilgjengelig men vanskelig å få tak i. Mye av oppgaven min har handlet om å samle inn informasjon og få en forståelse for omfanget og arbeidet det vil være å bygge ett slottsmuseum. Jeg har prøvd å bruke mye tid på å diskutere problemstillingen, blandt annet med diskusjonen om tomt.

I min kontakt med de Danske Kongers Kronologiske Samlinger og Olav Aaraas har jeg fått en forståelse for kurateringen og driften av museet og jeg har gjennom Melherbes Jensen fått god forståelse av konservering og bevaring. Jeg håper med denne oppgaven at man kan få et bilde på diskusjonen om et slottsmuseum og at den kan være en aktør i diskusjonen og en pådriver for å opprette en slik institusjon i Oslo.

Det var lenge under prosjekteringen av denne oppgaven min intensjon å diskutere monarkiets fremtid og hva disse gjenstandene skulle bli ved et eventuellt regimeskifte. Videre ville jeg diskutere slottets fremtid ved en slik anledning. Det var utgangspunktet for at jeg valgte å plassere meg der jeg gjorde. Jeg ville se på muligheten for dannelsen av en ny museumsnode, med Versailles i bakhodet. Det viste seg videre derimot at jeg ble mer interrresert i de fysiske aspektene ved oppgavene for ikke kun å få en politisk diskusjon. Det viste seg at muligheten for et slik museum ikke er en utopi, men kanskje en sannhet
i nær fremtid. Derfor valgte jeg å fokusere på problemene rundt samlingen, men også gleden ved å kunne finne en plass til de.
Det var morsomt å diskutere hva en gave er og hvordan den skal behandles, hvordan kuratere, konservere og vise samlingen. Jeg håper denne